Please use this identifier to cite or link to this item: http://hdl.handle.net/10419/210142
Authors: 
Qvigstad, Jan F.
Schei, Tore
Year of Publication: 
2018
Series/Report no.: 
Working Paper No. 6/2018
Abstract: 
I demokratiske samfunn utøver ulike institusjoner gjennom beslutninger viktig samfunnsmakt. Beslutningene kan rette seg mot enkeltindivider eller ha en mer generell samfunnsmessig virkning. Det er en selvfølge i dag at slik maktutøvelse må være begrunnet. Høyesteretts begrunnelse er gitt i dommer. Sentralbankens begrunnelse er gitt i det besluttende organs referat. Vi utvikler i dette notatet kriterier for hva som er en «god» begrunnelse, ikke om vedtaket er godt. Vi har sett på de to institusjonene som vi kjenner best, høyesteretter og sentralbanker. Det er selvsagt ikke bare sentralbanker og høyesteretter som på vegne av det offentlige utøver makt. Også andre samfunnsinstitusjoner gjør det. Vi reiser spørsmålet om de kriteriene vi har utviklet, kan anvendes mer generelt. Vi har kvalitativt vurdert et utvalg høyesterettsdommer og pengepolitiske beslutninger i noen land opp mot de kriteriene vi foreslår. I hovedsak er praksis i samsvar med kriteriene. Det er noen felles trekk mellom høyesterettene og sentralbankene. I de siste årene har det vært en utvikling i måten dommene har blitt skrevet på i UK Supreme Court. Tidligere skrev hver dommer sitt votum. Nå skriver de en felles tekst. Med individuell skrivning blir det mange forskjellige formulereringer av prejudikatet. Det er enklere for allmennheten å forholde seg til en normativ tekst. The UK Supreme Court under ledelse av Lord Neuberger har derfor gradvis beveget seg i retning av å skrive en felles tekst. John Roberts, høyesterettsjustitiarius i USA, mener at dommerne bør være bekymret når de skriver en individuell tekst om noe som har virkning for domstolen som en institusjon. Hva med sentralbankreferatene? Professor Alan Blinder ved Princeton University, mener at en sentralbank som snakker med en kakofoni av stemmer, ikke har noen stemme i det hele tatt. Professor Otmar Issing, tidligere sjeføkonom og medlem av styret i den Europeiske Sentralbank (ESB), mener ar det er en fare for at individuell skriving av referatene gir et incentiv for individuelle medlemmer å sette seg selv foran institusjonen. Vi har empirisk testet om beslutningene og begrunnelsen for dem er skrevet i et klart språk. Vår analyse er inspirert av talen "A Little More Conversation. A Little Less Action", holdt av sjeføkonom i Bank of England, Andrew Haldane, og av notatet «Bankspeak: The Language of World Bank Reports, 1946-2012» av Franco Moretti og Dominique Pestre, Stanford Literary Lab. Vi har analysert mer enn 6 000 begrunnelser fra sentralbanker og høyesteretter over det siste tiåret. Det er betydelige forskjeller mellom land og institusjoner med hensyn til lengde og lesbarhet. Storkammeravgjørelsene i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol er en helt egen divisjon med hensyn til lengde, the European Court of Justice skriver mest komplisert. Danmarks Nationalbank skriver kortest og har det klareste språket, men de har også det enkleste regimet å forklare. Sveriges Riksbank skiller seg ut med å skrive langt og komplisert. Norges Banks begrunnelse avviker ved å være svært kort. Moretti og Pestre gjennomførte en leksikalsk analyse («big data») av alle Verdensbankens rapporter og fant kvantitative indikasjoner på at språket i rapportene hadde gått i gal retning med hensyn til lesbarhet. Vi har gjennomført de samme testene for sentralbankene og høyesterettene. Våre analyser viser at disse institusjonene ikke har hatt samme uheldige språklige utvikling som Verdensbankens rapporter. Tidligere sentralbanksjef Mervyn King argumenterte for at «an institution should have a design that reflects history and experience". Det er ikke tvil om at skrivemåten til den enkelte institusjon er preget av institusjonens egen historie. Institusjonene er preget av det økonomer kaller «path dependency». Vi lurer imidlertid på om det for mange institusjoner er litt for mye «path dependency» og at de ville hatt nytte av i noe større grad å se hen på utviklingstrekk og å lære av andre institusjoner i eget og andre land. Gjennom arbeidet med dette notatet har vi blitt spesielt oppmerksomme på uttrykkene «helhetsvurdering» og «etter samlet vurdering». Varsellampene lyser når vi ser disse ordene, særlig hvis frekvensen av dem er høy. Uttrykkene tilslører ofte hva som er den egentlige begrunnelsen i stedet for å opplyse den.
Subjects: 
central bank organization
constitutional court
constitutional law
constitutional rights
supreme court
E580
K10
Persistent Identifier of the first edition: 
ISBN: 
978-82-8379-026-9
Additional Information: 
Many institutions in a democratic society wield important power by virtue of the decisions they make. These decisions may concern individuals or have a more general impact on society. It goes without saying today that this exercise of power must be accounted for. A supreme court's reasoning is given in its judgements. A central bank's reasoning is given in the decision-making body's minutes. In this paper, we develop criteria for what constitute good written justifications for a decision, not what makes a good decision per se. We look at the two institutions we know best: supreme courts and central banks. Of course, these are not the only institutions that exercise power on behalf of the state, and we also ask whether our criteria could be applied more generally. We assess a selection of supreme court judgements and monetary policy decisions in various countries qualitatively against our criteria, and find that practice largely conforms to the criteria. There are some common features between supreme courts and central banks. In recent years there has been a development in the way the judgments are written in the UK Supreme Court. Earlier, each judge wrote his votum. Now they are writing a common text. With individual writing, there were many different formulations of the normative text. It is easier for the public to relate to one legislative text. The UK Supreme Court, under the presidency of Lord Neuberger, has therefore gradually moved towards writing a joint text. John Roberts, the US Chief Justice, thought that judges should be worried when they are writing separately about the effect on the court as an institution. What about the minutes of the central banks? Professor Alan Blinder at Princeton argues that a central bank that speaks with a cacophony of voices has no voice at all. Professor Otmar Issing, the former Chief Economist and Member of the Board of the ECB, believes that there is a danger that individual minutes provide an incentive for individual members to put themselves ahead of the institution We also test empirically whether the institutions' decisions and the justifications for these decisions are communicated in clear language. Our analysis is inspired by Bank of England chief economist Andrew Haldane's speech "A little more conversation, a little less action", and by the report "Bankspeak: The Language of World Bank Reports 1946-2012" by Franco Moretti and Dominique Pestre at Stanford Literary Lab. We analyse more than 6,000 central bank and supreme court decisions from the past decade and find considerable differences in length and readability across countries and institutions. The grand chamber decisions of the European Court of Human Rights are by far the longest, while the European Court of Justice employs the most complex language. The Danish central bank keeps things briefest and uses the clearest language, but also has the simplest regime to explain. The Swedish central bank's minutes stand out as both long and complex, while the Norwegian central bank is unusually concise. Moretti and Pestre analysed the text of all World Bank reports and found quantitative indications that the language of the reports had moved in the wrong direction in terms of readability. We perform the same tests on central banks and supreme courts and find that these institutions' language has not moved in the same negative direction. Former Bank of England governor Mervyn King argued that the design of an institution "must reflect history and experience", and there is no doubt that each institution's way of writing is influenced by its own history. This is what economists refer to as "path dependence". We wonder, however, whether there is rather too much path dependence in many cases, and whether the institutions in question might benefit from looking at trends and learning from other institutions both at home and abroad. In our work on this paper, we have been particularly wary of phrases along the lines of "based on a general assessment". Alarm bells sound whenever we see them, especially with any frequency, as they are liable to conceal rather than illuminate the true rationale.
Creative Commons License: 
https://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/deed.no
Document Type: 
Working Paper
Appears in Collections:

Files in This Item:
File
Size





Items in EconStor are protected by copyright, with all rights reserved, unless otherwise indicated.